#løftblikket

#løftblikket er emneknaggen for årets markering av Verdensdagen for psykisk helse. Men hva betyr det egentlig «å løfte blikket» fra et psykologisk perspektiv? Det har jeg tenkt mye på de siste par dagene.

Det snevre blikket

«Løft blikket» er en av de mange døde metaforene i språket vårt. Et språklig bilde som er så innarbeidet at vi glemmer uttrykkets metaforiske kvalitet.

På et helt konkret nivå løfter vi blikket når vi ønsker å betrakte omgivelsene våre – komme verden i møte ved hjelp av synssansen. Denne bevegelsen forutsetter at blikket vårt var senket i utgangspunktet, innsnevret, intenst fokusert på et lite utsnitt av virkeligheten.

Evnen til å snevre inn blikket på denne måten, er av stor betydning. Vi er nemlig nødt til å sortere vekk overflødig informasjon slik at viktige detaljer trer fram i riktig lys. Det er dette blikket mange av oss bruker mest i løpet av en vanlig arbeidsdag, et blikk som er skjerpet, fokusert og detaljorientert.

Det snevre blikket har imidlertid en høy kostnad. Når vi fokuserer på det mikroskopiske, risikerer vi å miste helheten av syne. Vi risikerer å ikke se skogen for bare trær. Det kan sammenlignes med å gå oppover en fjellside med øynene klistret til bakken: Hvis man kun er opptatt av hvor man setter beina, går man glipp av det viktigste på hele turen, nemlig utsikten.

Derfor er det viktig å stoppe opp i løpet av dagen og la blikket vandre, se på skyene som kryper over himmelhvelvingen, tretoppene som vinker i det fjerne. Slike pauser er nødvendig for å koble seg på omgivelsene og la øynene hvile. Den amerikanske filosofen Ralph Waldo Emerson sa det samme på en litt mer poetisk måte: «Advokaten forlater den bråkete og svikefulle gaten, ser himmelen og skogen, og er et menneske igjen.»

Innsikt og utsikt

Å forstå «løft blikket» som en oppfordring til å bruke sansene for å koble seg på omgivelsene, er en konkret tolkning av uttrykket. Men det finnes også andre tolkninger, mer abstrakte tolkninger: Å løfte blikket kan også innebære å utvide det psykologiske synsfeltet, altså å se livet fra et nytt perspektiv ved å endre indre posisjon.

For meg handler dette hovedsakelig om å se utover seg selv. Det er nemlig først når vi hever blikket fra vår egen navle at utsikten virkelig er oppløftende. Det er først da vi legger merke til hvordan tusenvis av separate individer til sammen danner et massivt økosystem. Hvordan hvert enkelt liv, uansett hvor lite eller stort, veves sammen til et altomfattende skjebnefellesskap.

Den norske forfatteren Aksel Sandemose sa det best: «Det er driften etter kontakt og redselen for å miste den som er både binde- og løsningsmiddel i alle menneskelige samfunn.»

Vi trenger hverandre

Å løfte blikket handler om å ta innover seg denne grunnleggende sannheten. Det handler om å innse at vi alle sitter i samme båt og at sunnheten til det menneskelige felleskapet er summen av livskvaliteten til hvert enkelt individ: Når vi skader et annet menneske, skader vi derfor oss selv. Når vi hjelper et annet menneske, hjelper vi òg oss selv. Når vi redder livet til en fremmed, er det kanskje vårt eget liv vi redder – eller livet til en av våre nærmeste.

Dette er ikke nye tanker. De gamle stoiske filosofene forkynte det samme budskapet for godt over 2000 år siden. De mente at mennesket er født for felleskap og at et meningsfullt liv derfor handler om å være til nytte og glede for sine medmennesker.

En slik overbevisning innebærer nødvendigvis en god del smerte, for det er slitsomt å være i det godets tjeneste, spesielt når det er så vanskelig å bli enig om hva «det gode» faktisk er. Det vil dessuten alltid være enklere å lukke øynene for andres lidelser. Det er tross alt umulig å være nær uten å være sårbar, umulig å bry seg uten å bli rammet av skuffelser.

Nei, det er ingen enkel sak å gå verden i møte med et hevet blikk, men alternativet er enda vanskeligere. For til syvende og sist er det kun én sannhet som aldri vil bli revet i stykker av tidens tann, nemlig at vi mennesker er født for hverandre. Vi trenger hverandre. Vi angår hverandre.

#løftblikket