Hvordan reagerer vi på et mørkt nyhetsbilde?

Hva er naturlige reaksjoner på nyheter om krig og konflikt?

Det er store forskjeller på hvordan vi i Norge reagerer. De fleste av oss vil kjenne stor empati og medfølelse for dem som er direkte rammet. Lidelsen vi er vitne til vil for mange føre til fortvilelse, fordømmelse og tristhet, men reaksjonene kan spenne over alt fra sinne og frustrasjon til maktesløshet og hjelpeløshet. Mange har også tanker og følelser knyttet til hvordan dette rammer dem som lever i krigsområdene, og hvordan de selv ville ha hatt det under slike forhold.

Så er det noen grupper i samfunnet vårt som vil være mye mer berørt enn andre. De fleste som lever i Norge, lever trygge liv og har derfor også det privilegiet det er å kunne skjerme seg fra det som foregår For andre er sitasjonen annerledes. Det gjelder naturligvis spesielt dem som er pårørende til mennesker som lever i krigsområdene og som nå er døde, skadde, i stor fare eller ikke gjort rede for.

Mennesker som selv har erfaring med krig og flukt kan også være langt sterkere berørt. Det finnes også mennesker blant oss som av andre grunner har gjennomlevd store livsbelastninger, eller som strever med egne traumer eller psykiske helseplager. De kan kjenne seg mer trigget og aktivert på grunn av det som foregår nå, eller føle at de ikke har den samme robustheten eller motstandskraften i møte med de store lidelsene vi er vitne til. Vanlige reaksjoner kan for dem være tankekjør, konsentrasjonsvansker, søvnvansker, påtrengende minner/bilder, engstelse, uro og nedstemthet.

At vi berøres gir håp

Det er viktig å si at disse reaksjonene kan være vonde og vanskelige for enkelte, og da igjen særlig for dem som er sterkere berørt og opplever dette nært. Men for de fleste av oss bidrar våre reaksjoner til å gjøre oss mer påkoblet som medmennesker.

At vår empati blir utløst av dette er viktig, for det gjør oss i stand til å vise omtanke for andre og stå sammen med dem som trenger å ikke føle seg alene nå.

Sinne, fortvilelse og frustrasjon kan for noen være utmattende, ja, og særlig hvis det pågår over tid, men på en annen side kan slike følelser mobilisere energi og gi kraft til å stå opp mot urett. Det ser vi heldigvis også mye av i Norge nå, der mange står sammen i solidaritet med de rammede, og tar til orde mot urett. De demonstrerer, engasjerer seg politisk, mobiliserer via sosiale medier eller bidrar til å gi hjelp og støtte til rammede på varierte måter.

Hadde vi ikke blitt berørt eller reagert på det som skjer, hadde verden vært enda dystrere. At vi berøres gir også håp.

Hvordan håndtere motløsheten ved å ikke kunne hjelpe når vi vet hva som foregår?

Mange vil nok håndtere motløsheten ved å rett og slett skru litt av. Lese om noe annet, skjerme seg, begrense inntrykkene og fokusere på noe annet. Det er både forståelig og menneskelig det også. Andre vil bruke motløsheten til å lete etter muligheter for å kunne påvirke. Og det kan skje i større eller mindre skala.

Noen vil engasjere seg i tematikken, diskutere med menneskene rundt seg, søke informasjon og formidle egne synspunkter via ulike kanaler for å nå frem med eget budskap. De vil kanskje ta debattene i kommentarfelt eller andre steder for å nyansere, balansere eller protesterer på andres budskap.

Andre vil kanskje ønske å støtte personer eller organisasjoner enten moralsk eller økonomisk, for slik å stå i ryggen på andre som har større mulighet for å påvirke. Og andre igjen vil kanskje samle inn penger, donere klær, utstyr eller leker til organisasjoner som arbeider for og med mennesker som rammes av krig og konflikt. Eller kanskje fokuserer de mer på det som er viktig for dem i eget liv, fordi de nå minnes om hvor nådeløst livet kan være.

Noen ganger ser man klarere hvilke verdier man har i eget liv når man ser hvor mye andre mister. Det kan også utløse behov for å ta mer vare på det og dem man har.

Er det så farlig at vi blir preget følelsesmessig?

Det har absolutt noe godt ved seg at vi blir følelsesmessig berørt. Følelsene gir verdi til livene våre og gir forbindelser mellom mennesker. Jeg synes ikke vil skal overfokusere på råd og teknikker og verktøy og det ene med det andre, som alt har til hensikt å dempe reaksjoner som er helt naturlig og menneskelige å ha i denne situasjonen.

Følelsene våre gir oss evne til å handle, stille opp for andre, og delta i eget og andres liv. Samtidig er det viktig at de som kjenner at de sliter veldig nå – fordi de allerede har hatt vonde erfaringer i livet eller fordi de står i en svært vanskelig situasjon her og nå, , vet at de kan skjerme seg.

Her er noen av rådene vi gir i disse tilfellene:

• Begrens nyhetsstrømmen og unngå å ta inn sterke inntrykk tett opptil leggetid
• Snakke med noen du stoler på om hvordan du har det og søk trøst og støtte hos andre som kan forstå
• Delta i hyggelige aktiviteter og gjøremål som kan føre tankene over på noe annet
• Ta i bruk enkle teknikker som kan dempe tankekjør og fremme ro, som pusteøvelser, visualiseringsteknikker, avspenningsøvelser og det å avgrense og/eller utsette tiden man bruker på å tenke på det som skjer, eller det du uroer deg for.

Ordskiftet kan være polariserende. Hvordan snakke om dette med folk som er helt uenige?

Krigen i Midtøsten har så groteske scener og så store tap av menneskeliv at det nok blir spesielt vanskelig å holde en anstendig samtale. Når virkelighetsforståelsen er så ulik, vil naturligvis debatten bære preg av dette.

Gruppetilhørighet og skillelinjer blir tydeligere, der skillet mellom «oss» og «dem» blir sterkere og kilde til potensiell devaluering og dehumanisering av andre.

Så skal det sies at det er vanskelig å snakke med nyansert og balansert innestemme når barn og voksne skades og drepes under slike umenneskelige og ulidelige forhold. Jeg håper likevel at det er mulig å tenke på hvilke rollemodeller vi er for hverandre og for våre barn når vi angriper meningsmotstandere og tar i bruk definisjoner, merkelapper, hets og trakassering, ja til og med trusler. Dette er svært destruktivt for den offentlige samtalen.

Det bør for mange være mulig å klare å være uenige, uten å ty til hersketeknikker og aggresjon. Men det er også her forskjell på hvor berørt folk er. Det er mulig å forstå at debattene blir opphetet og emosjonelle når det er menneskers liv og fremtid som står på spill. Noen ganger er det ordene man bruker som fyrer opp konfliktene. Men andre ganger er det et sidespor og en avledningsmanøver å heller diskutere hvilke ord man har brukt, enn å gå inn i reelle og ærlige diskusjoner som angår menneskerettigheter og menneskeverd.

Så er det viktig å legge til at vi heldigvis ser at også i en tid med mye polarisering og destruktivitet, så finner mange sammen i et felles engasjement og i verdiene man deler på tvers av eller på tross av ulikheter.

Mange blir opptatt av nettopp menneskeverd, verdien av å stå sammen mot urett, kreve endring og sammen arbeide for en bedre fremtid. Det gir håp og lys i det som ellers er et stort mørke.