Hopp til hovedinnhold
GjesteinnleggPublisert: 20.1.2022

Livet under pandemien

Det må understrekes at ensomhet ikke er skadelig i seg selv. Tvert imot. Ensomhetsfølelsen er en ressurs som skal drive oss til å gjøre det vi har godt av.

Skrevet av

Forsker og psykolog, Asle Hoffart

Asle Hoffart,

Forsker og psykolog

Asle Hoffart - forsker og psykolog

Hva har du merket deg gjennom pandemien?

Det mest iøynefallende med pandemien har for meg vært hvor ulikt den har rammet. Jeg bor på landsbygda langs Tyrifjorden med spredt bebyggelse og tette forhold mellom folk, og dagliglivet ble lite endret.

Store turmuligheter, bursdagsselskaper holdt ute, nabolaget møttes i sol og 10 minusgrader på Tyrifjorden til gløgg og kaker. Kortreiste aktiviteter fikk et oppsving med en mangedobling av folk som i helgene var ute i skiløypene på Modum Østås. De sosiale distanseringstiltakene hemmet nok bylivet mye mer.

Pandemien skapte også problemer ved arbeidstedet mitt, Modum Bad psykiatriske sykehus. I perioder kunne vi bare beholde få pasienter innlagt og gjennomføring av normal behandling av de innlagte ble vesentlig hemmet av restriksjonene. Det var også trist at noe av personalet ble permittert i perioder.

Hvordan har Norges befolkning hatt det under pandemien?

Sammen med psykologkollegene Omid Ebrahimi og Sverre Urnes Johnson har jeg spurt over 10 000 nordmenn om den psykiske helsen gjennom koronaen. Funnene tyder på at pandemien og smittevernstiltakene har rammet hardt. Selv om mange har hatt det bra, og noen har kanskje fått det bedre under pandemien, så viser resultatene at de fleste har opplevd en forverring med hensyn til psykisk helse.

Bildet rett etter første nedstengning i mars 2020: tredobling av andel med depressive symptomer som tilsvarer en diagnose og 2,5 ganger så mange som oppga et slikt nivå av angst. Også stor utbredelse av ensomhet ble rapportert. De samme 10 000 ble spurt en til fire uker etter gjenåpningen av samfunnet fra 15. juni 2020, omtrent halvparten (nesten 5000) besvarte.

Vi ønsket å se om utbredelsen av ensomhet også gikk ned, altså om den høye graden av ensomhet under nedstengningen var en situasjonsbestemt ensomhet. Ensomheten hadde bare en minimal nedgang, 13 prosent opplevde bedring mens 7 prosent opplevde forverring. Etter åpningen rapporterte nesten halvparten (46 prosent) at de var plaget av ensomhet. Det er en tredobling av det som ble rapportert i befolkningen før pandemien (16 prosent; Statistisk Sentralbyrå, 2017). Mange rapporterte at opplevelse av ensomhet førte til at de isolerte seg enda mer, altså at ensomheten ble selv-forsterkende.

Disse funnene er alarmerende fordi vedvarende ensomhet er i ferd med innta posisjonen som en av de mest sykdomsskapende og dødelige helsefaktorene i europeiske land. Ensomhet har vist seg å forkorte forventet levetid på linje med intens røyking og sykelig overvekt.

Økt ensomhet ser altså ut til å være en omkostning ved smittevernstiltak og vi ser altså tegn på kronifisering. Videre oppfølgingsundersøkelser er nødvendige for å se om den økte ensomheten vedvarer hos noen også etter at pandemien er over og alle distanseringstiltakene er fjernet, og om den forsterkede ensomheten under tiltakene er en risikofaktor for vedvarende depresjon og angst.

Det må understrekes at ensomhet ikke er skadelig i seg selv. Tvert imot, ensomhetsfølelsen er en ressurs som skal drive oss til å gjøre det vi har godt av. Den gir oss et smertefullt signal om at vi trenger mer kontakt med andre. Men distanseringstiltakene hindrer mange av oss i å følge denne impulsen og ensomhetsfølelsen blir dermed vedvarende.

Hvordan kan ulike pandemi-reaksjoner forklares?

Ved første nedstengning var det kvinner, yngre, enslige, de som var ute av arbeid, og de med psykiatrisk diagnose som viste de sterkeste symptomene. Restriksjonene går rimeligvis mest utover disse gruppene. Til vår store overraskelse minket eller forsvant disse forskjellene utover i pandemien. Fra sommeren 2020 var det en gruppe som hadde stabilt høyt depresjonsnivå og blant disse var det ikke vesentlig flere kvinner, unge, eller diagnostiserte. Det må ha vært andre forhold som har skapt disse høye nivåene, men vi har ennå ikke fått undersøkt dette nærmere.

Hva anbefaler du at personer som frykter en ny nedstengning skal gjøre for å redusere sin bekymring?

I skrivende stund er sosiale distanseringstiltak i ferd med å innføres, smittetrykket er sterkt, og vi invaderes av omikron-varianten. Hvordan kan vi bevare den psykiske helsen og ikke overveldes av koronamatthet?

Lag rutiner som du kan gjennomføre under restriksjonene
God psykisk helse er avhengig av dagsrutiner som gir glede, mestring, mening og avkobling. I stedet for å gremmes over at du ikke kan gjøre som vanlig, så lag deg alternative rutiner. Det kan være å bruke facetime til å ha quiz med venner og arbeidskolleger eller til å leke gjemsel med eller lese for barnebarn. Gå tur hver dag, legge merke til endringer i naturen, gå på nye steder. Avtal kontakt med andre rundt et bål i skogen. Kanskje du trenger nye, praktiske uteklær? Gjør nye ting hjemme som du nå har fått tid til.

La deg ikke oppsluke av uheldige mentale aktiviteter

Koronaen utfordrer en tendens til helseangst. Vi kan lett bli gående å kjenne etter i visse steder i kroppen. Dette forsterker gjerne fornemmelser som vi vet er knyttet til koronasykdom og frykten for å ha sykdommen øker. For å undersøke slike sammenhenger, fikk vi over 1000 i vårt utvalg til å fylle ut et spørreskjema daglig i 40 dager. Frykt for å være smittet eller for at nære andre er smittet en dag førte til mer granskning av kroppen og mer bekymring om «alt mulig» neste dag. Mer granskning av kroppen og mer generell bekymring førte igjen til angstanfall og mindre kontroll over bekymring.

For å avverge silke uheldige utviklinger, er det viktig å bli bevisst når en driver med slik kroppsgranskning og da heller vende oppmerksomheten utad mot det en holder på med. Dermed slutter en å forstyrre kroppens signaler. Videre vil overdreven håndvask og distansering medføre fokus på smittefaren og økt angst. Følg myndighetenes anbefalinger og stol på at det er godt nok.

Bekymring og grubling er indre aktiviteter som lett kommer i disse bekymringsverdige tider. Mye bekymring og grubling fører imidlertid ikke til noen løsning av problemer, men leder heller til økt lidelse i form av angst, anspenthet, nedtrykthet og utmattelse.

Når du merker at du vedvarende bekymrer deg over noe, så spør: kan jeg gjøre noe med dette nå? Hvis ja, spør deg selv om du vil gjøre det du har kommet på. Hvis ja, så gjør det. Hvis du finner at du ikke kan gjøre noe med det, så avbryt bekymringen og vend oppmerksomheten utad på det du holder på med.

Det kan være vanskelig å avslutte bekymringen, men kanskje du kan utsette den. Avtal med deg selv en halvtime (f.eks. fra kl. 18) der du kan bekymre deg alt du orker. Hver gang du merker at du bekymrer deg, så vis til avtalen!

Loading...

Asle Hoffart

Innlegget er skevet av Asle Hoffart, som har jobbet på Modum Bad siden 1984 som behandler og forsker, særlig rettet mot angstlidelser. I tillegg har han hatt bistilling som professor ved Psykologisk institutt, Universitetet i Oslo fra 1996.

Del din markering!

Har du gjennomført en markering som du vil fortelle andre om?

Vi samler på gode eksempler på nettsiden vår, og håper det kan inspirere enda flere til å markere for psykisk helse!

Slik markerer du Verdensdagen

Få oversikt over de viktigste milepælene i kampanjen, og råd og tips til hvordan du kan gå fram for å planlegge markeringen.

Materiell til din markering

Vi har en stor bank med aktiviteter, foredragsholdere, undervisningsopplegg, plakater og annet materiell til deg som skal markere.