Nysgjerrighet og respekt bygger tillit

Det er mye i vår tid som kan gjøre oss urolige. Krig og internasjonal uro. Klimaendringer. Økonomisk usikkerhet. Men noe av det som bekymrer meg aller mest, er hvordan vi møter hverandre når vi er uenige.

Vi ser det overalt: i kommentarfelt, avisspalter, samfunnsdebatter og rundt middagsbordet. Diskusjoner blir raskt til mistenkeliggjøring. Vi antar at mennesker som mener noe annet enn oss, enten ikke har forstått, lar seg lure eller har dårlige intensjoner.

Når vi ikke forstår hvorfor noen mener det de mener, fyller vi ofte tomrommet med dårlige motiver – eller tilskriver dem negative personlige egenskaper. Da er veien kort til kritikk, latterliggjøring og fordømmelse. Plutselig er de som ikke er enige med oss, blitt naive, dumme eller onde.

Jeg kjenner også igjen denne tendensen i meg selv. Når noen mener noe som strider sterkt mot mine egne verdier, er det lett å bli mer opptatt av å vinne, overbevise eller endre den andres mening enn av å forstå hvordan de har kommet fram til den. Jeg tror dette er en menneskelig tendens, ikke noe som kjennetegner én bestemt politisk fløy. Vi gjør det alle sammen.

Problemet er at dette nesten aldri virker. For vi endrer ikke mening av å bli møtt med hånliggjøring. Vi lytter ikke til argumenter når vi føler andre ikke respekterer oss. Og vi godtar ikke uten videre å ta imot skammen andre prøver å prakke på oss.

Når vi føler oss avvist, forsvarer vi oss

Som psykolog har jeg brukt mange år på å prøve å forstå hvorfor mennesker tenker, føler og handler slik de gjør.

Når noe vekker sterke følelser i oss, leter vi etter informasjon som bekrefter det vi kjenner på. Ikke fordi vi nødvendigvis er irrasjonelle, men fordi vi trenger at innsiden og utsiden henger noenlunde sammen.

Derfor er det heller ikke så rart at mennesker sjelden skifter mening når de blir møtt med informasjon som utfordrer opplevelsen deres. Når vi opplever at noen forsøker å avvise eller overkjøre vår forståelse av verden, skjer det ofte det motsatte av det som var hensikten: Vi begynner å forsvare oss. Vi finner nye argumenter. Vi blir mer bastante. Vi avskriver den andres informasjon.

Og når vi er helt presset opp i et hjørne tyr vi til personangrep. Og den andre gjør det samme mot oss igjen.

Resultatet av slike diskusjoner blir ikke mer forståelse. Det blir steilere fronter, konflikt og polarisering.

Tillit gjør sunn meningsbrytning mulig

Det betyr ikke at vi skal slutte å diskutere eller utfordre hverandre. Tvert imot. Et samfunn som skal fungere og utvikle seg trenger sunn meningsbrytning.

Vi trenger en viss felles virkelighetsforståelse. Noen ting vi er enige om. Noen kjøreregler. Men for å kunne ha sunne diskusjoner med hverandre, trenger vi tillit. Og da må vi begynne et annet sted enn vi ofte gjør.

I terapirommet er jeg sjelden opptatt av om klientens opplevelse er «riktig» eller «gal». Jeg prøver først å forstå hvordan den gir mening fra innsiden. Hva er det personen forsøker å beskytte? Hva er de redd for? Hva lengter de etter? Hvordan har de kommet fram til akkurat denne forståelsen av verden?

Bak sterke meninger er det sterke følelser

Den samme holdningen tror jeg vi trenger mer av i samfunnet. Bak sterke meninger finnes det som regel sterke følelser.

Vi tror vi er rasjonelle og fornuftige, men vi er langt mer følelsesstyrte enn vi liker å tro. Merk at jeg ikke sier at dette nødvendigvis er negativt – følelser handler som regel om noe viktige ting for oss.

Når vi overser dette og bare angriper synspunktene deres, eller til og med avskriver dem, overser vi selve drivkraften mennesket opererer ut fra.

Vi trenger å være nysgjerrige på andre og hvor de kommer fra. Å møte et annet menneske med nysgjerrighet betyr imidlertid ikke å være enig. Det betyr heller ikke at alle meninger er like gode eller like sanne. Det tror jeg oppriktig de ikke er. Men det betyr å erkjenne at den andres opplevelse er virkelig for dem, og at vi må forstå den før vi kan håpe på å påvirke den.

Gyldig betyr ikke nødvendigvis sant

En god holdning er at opplevelser alltid er gyldige, men ikke nødvendigvis sanne. Gyldige fordi de er reelle for den som opplever dem. Men det betyr ikke at de alltid beskriver verden slik den faktisk er. Følelser er subjektive opplevelser, ikke objektive gjenspeilinger av virkeligheten.

Nettopp derfor er det viktig å møte dem med nysgjerrighet fremfor avvisning. Først når mennesker opplever seg forstått og tatt på alvor, kommer vi i posisjon til å utfordre, diskutere og lære av hverandre.

Ofte spør vi: «Hvordan kan du mene noe sånt?» Kanskje kunne vi heller spurt: «Hjelp meg å forstå. Hvordan kom du fram til dette? Hva er det som gjør dette viktig for deg?»

Ingen vokser av å bli gjort til skamme

Det er lett å tro at mennesker forandrer seg når de blir satt på plass. At hvis vi fordømmer dem kraftig nok, ydmyker dem i offentligheten eller tvinger dem til å se sine egne tilkortkommenheter i øynene, så vil de komme til vår side. Min erfaring er det motsatte.

Mennesker forandrer seg sjelden på en god måte fordi de blir ydmyket. De forandrer seg når de føler seg trygge nok til å undersøke seg selv. Ingen vokser av å bli gjort til skamme.

Tillit bygges når vi klarer å være uenige

Skal vi bygge mer tillit i samfunnet, tror jeg et godt sted å starte er med oss selv. Vi trenger mindre fordømmelse og mer nysgjerrighet i møte med mennesker som ser verden annerledes enn oss. Mindre behov for å vinne diskusjonen, og større vilje til å forstå mennesket på den andre siden. Vi trenger ikke være enige om alt, men vi må klare å være uenige uten å slutte å være nysgjerrige på hverandre.

Hvis årets tema for Verdensdagen for psykisk helse er tillit og psykisk beredskap, tror jeg den bygges akkurat her – i evnen til å være nysgjerrige på hverandre, også når vi er dypt uenige.

Tillit bygges ikke når vi er enige. Tillit bygges når vi klarer å være uenige uten å frata hverandre menneskeverdet.