Hva koster det å alltid si ja?

Så lett det kan være å si ja. Bli med. Eller heie på andre som tar i et tak for laget. De som strekker seg langt for andre. Skryte av dem med mye kapasitet. De som alltid stiller opp.

Det håper jeg vi kan fortsette med. Uten ja-mennesker med evnen til å kunne utsette egne behov, og sette seg selv til side, tror jeg verden hadde stoppet opp.

Men hva skjer når man ignorerer egne grenser over tid? Når man lever i en kultur, på arbeidsplassen eller i livet utenom, hvor det å overse egne behov har blitt en vane? Hvor antennene alltid er vendt utover, og du står i fare for å miste deg selv? Klarer vi da å stoppe opp, bremse ned, legge om kursen, før vi treffer veggen?

De finnes over alt

Jeg trodde disse menneskene bare var å finne i ideelle virksomheter og organisasjoner. De som nærmest mangler ord som «nei» i sitt vokabular. Deretter møtte jeg dem i skolesektoren, og jeg innså at vi var flere. Samtidig merket jeg meg unntakene. For der noen alltid sitter lenge på kontoret, finnes også de som konsekvent drar hjem kl.15.30.

Ikke alle besvarer e-poster til langt utpå kvelden. Hva handler det om? Kanskje tenker de «dette får være godt nok»? Eller de har andre forpliktelser, som gjør det lettere å gå. Men noen, blant annet jeg selv, har måttet stille seg selv spørsmålet – hva og hvem går det utover når jeg sitter med for mange lange arbeidsdager over tid? For det går utover noe, eller noen. Og selv om det er vanskelig å ta grep, er det sjelden de valgene vi angrer på at vi tok.

I helsesektoren var det enormt mange å finne. Her er behovene rundt umettelige, og følelsen av å komme til kort påtakelig i de fleste møter.

I de siste årene har jeg også møtt flere fra bygg – og anleggsbransjen. De jeg bare trodde jobbet med maskiner. Med praktiske ting. Det må jo være så mye enklere, har jeg lenge tenkt. Men også her finnes det mange krav. Forventninger. Prosjekter som strekker seg over de satte grensene. Lange arbeidsdager. Og flere innrømmer at det går utover noe. Eller noen.

Den dårlige samvittigheten

Som familieterapeut har jeg også senere møtt mange foreldre, men også her finnes forskjeller. Og hvor langt skal vi strekke oss i møte med våre barn? Hvor mye skal vi legge til rette, for at de skal ha det bra? Har vi sjanse til å få bukt med den tilbakevendende dårlige samvittigheten, som stadig minner deg på at du ikke gjør nok som far eller mor?

Og hva lærer vi barna om livet, når vi til stadighet forsøker å jevne ut alle humpene de naturlig vil møte på?

Som om det ikke er lov å ha disse vanlige og iblant smertefulle følelsene som tristhet, sorg og sinne. For også dette er viktig å erfare. Tårene for å regulere oss, sorgen for å fortelle hva som har betydning for oss, og sinne som kraft til å si ifra, våge å ta plass og også sette grenser. Vil vi egentlig ta dette bort fra dem? Men jeg vet, også i erfaring av å være mor; det er det verste å stå ved siden av når det stormer som verst. Likevel, noe av det viktigste å gi rom.

Spørsmålene som kan endre kursen

For oss alle som strever med å balansere egne behov i møte med andres krav, forventninger eller behov; så lett det er å bare gjøre mer av det vi ofte gjør.

Bagatellisere, gjenta at «det går jo bra», eller «det er som det er». Som om vi ikke klarer annet. Og kanskje er det slik for noen. Men mange av oss har egentlig aldri forsøkt. Eller vi har stoppet ved tenkte hindringer. Likevel kunne det sett så veldig annerledes ut, kun ved små steg i en annen retning.

Hvis du skulle stoppe opp og stille deg selv disse spørsmålene, hva ville svarene bli?

• Når sa du sist «ja», selv om noe i deg egentlig sa «nei»?
• Hvordan merker du det i kroppen, følelsene eller tankene at grensene dine er uklare?
• Hva frykter du vil skje, dersom du sier nei eller setter andre grenser? Hva er sannsynlig at kan skje?
• Hvem eller hva går det utover når du strekker deg for langt, eller gaper over ansvar som egentlig ikke er ditt?

Tillit begynner med deg

Noen ganger må vi våge å besvare de mange spørsmål vi stiller, for å se mer. Se at det verst tenkelige ikke alltid er det mest sannsynlige. At andres reaksjoner ikke alltid blir så ille som vi ser for oss.

Vi trenger heller ikke bli en helt annen for å få det helt annerledes. Det er de små stegene som teller. De du selv velger å ta.

Tillit bygges ikke ved at vi tar oss sammen, later som, bagatelliserer større utfordringer i eget liv eller egen helse, eller forblir medvirkende til en kultur som ikke er bærekraftig.

Tillit skapes ved å snakke sant om det som står på, og våge å ta ansvar for det du kan gjøre noe med. Det begynner med deg.