Hopp til hovedinnhold
GjesteinnleggPublisert: 7.10.2022

Hvem blir vi i kriser?

Et dybdeintervju med krisepsykolog Heidi Wittrup Djup om hvordan vi påvirkes av kriser, på godt og vondt.

Portrettbilde av Heidi Wittrup Djup som smiler i Bergen sentrum

Hva er ditt blikk på årets tema av Verdensdagen for psykisk helse?

Årets kampanje av Verdensdagen for psykisk helse setter et prisverdig fokus på hvor viktig samhold mellom mennesker er. Kampanjen vektlegger betydningen av å ha gode møteplasser hvor vi kan løfte blikket, se hverandre og skape fellesskap som gir mestring og tilhørighet.

Som psykolog som jobber med kriser og alvorlige livsbelastninger, mener jeg dette perspektivet er veldig viktig. Vi trenger støtte fra hverandre når krisen rammer. Å måtte stå alene med alvorlige utfordringer legger sten til byrden og bidrar til å øke risikoen for mer omfattende og langvarige plager. I tillegg kan utenforskap og marginalisering gjøre at kriser i seg selv griper langt mer inn i livet og hverdagen, slik at et allerede hardt prøvet liv oppleves enda vanskeligere å leve.

Hvordan påvirkes vi av kriser?

Vi reagerer ulikt i møte med kriser og noen reagerer ikke i det hele tatt. Det har mye å si hvordan de kriserammede har det fra før, hva de har opplevd tidligere, og hvordan livet ellers ser ut. Ikke minst har det mye å si hva slags type krise det er snakk om.

De krisene vi jobber mest med på Klinikk for krisepsykologi, handler om de nære krisene som rammer enkeltpersoner, familier, organisasjoner eller lokalsamfunn. Vold, overgrep, ulykker, alvorlig sykdom, det å være etterlatt etter drap, selvmord eller andre dødsfall. Slike hendelser griper naturligvis veldig sterkt inn i de rammedes liv og hverdag og kan utløse sterk sorg, savn, mistillit til andre mennesker og betydelige psykiske reaksjoner som påvirker hvordan vi fungerer i hverdagen. Men også de krisene som er rundt oss, som pandemi, krig, uroligheter i verdensbildet og økonomiske kriser, kan påvirke oss.

Vanlige reaksjoner kan være tankekjør og økt bekymring for oss selv, de nærmeste og for framtiden. I tillegg opplever mange søvnvansker, indre uro, konsentrasjonsvansker, problemer med å stole på andre, påtrengende minner og bilder, samt kroppslige plager. Ofte vil de umiddelbare reaksjonene gå over av seg selv, men for noen blir plagene så sterke og vedvarende at de vil svekke fungeringen på skole, på jobb og i det sosiale livet. Da blir det vanskelig å ha det godt med seg selv og sine nærmeste i hverdagen, og behovet for profesjonell hjelp og målrettet oppfølging kan bli nødvendig.

Men kriser ikke uten videre føre til sterke reaksjoner. Noen kan bli bekymret om de ikke reagerer, og lurer på om det er noe galt med dem eller om de kommer til å få en skikkelig stor smell senere i livet. Slik er det ikke. Det er viktig å vite at man ikke nødvendigvis reagerer, og selv de som får vansker vil ofte oppleve at dette avtar av seg selv med tiden.

Hvilke reaksjoner kan vi forvente i årene framover – fra oss selv og de rundt oss?

Dette er det mange som lurer på, og jeg tror ikke jeg skal tørre å spå for mye når det gjelder fremtiden. Det jeg er opptatt av å fremheve, er at de fleste av oss vil klare seg bra. Vi må ikke svartmale verken situasjonen vi befinner oss i nå eller glemme hvor robuste vi mennesker er. Vi har stor evne til både tilpasning og mestring. Vi må også huske på at vi lever i et trygt og fredelig demokrati der de aller fleste mennesker nyter godt av både rettighetene de har og av velferdstjenestene vi tilbyr.

MEN! Og her er det et stort «men». For det er jo også slik at det er store forskjeller mellom oss, og mange strever virkelig og lever veldig vanskelige liv. For eksempel er det å ha en presset økonomi en stor risikofaktor for å utvikle både helseproblemer og utenforskap. Jeg tror vi burde ta mye mer innover oss hvor stor betydning mangel på trygge økonomiske rammer har for enkeltpersoner og familier. I tillegg må vi ta på alvor at vi har en helsetjeneste som ikke er i stand til å gi virksom og tilgjengelig hjelp til alle som virkelig trenger det. Kapasiteten er presset, behandlere slutter og vi risikerer at mennesker som trenger hjelp må vente for lenge, bli avvist eller ikke få hjelp som faktisk hjelper. Jeg er bekymret for at kriser, enten de nære eller de som er rundt oss, vil føre til at særlig disse gruppene får økte og mer alvorlige og varige vansker. Jeg tenker også på dem som strever med utenforskap og ensomhet, det være seg barn og unge, eldre eller mer marginaliserte grupper. Det er fellesskapets ansvar å ta vare på dem som faller utenfor hos oss.

Kriser kan føre til rosetog og dugnadsånd, men også til splittelse, fordommer og utenforskap. Når er det kriser fører oss sammen og når splitter de oss?

Dette handler ofte om hva som har skjedd og hvem som er rammet. Det er en naturlig menneskelig respons å samle seg for å sørge sammen, uttrykke avsky mot det som har hendt og vise støtte til de rammede og deres pårørende hvis uskyldige liv er gått tapt eller barn har blitt rammet. Vi er veldig symbolske av oss som mennesker, så det å være sammen enten i ritualer eller i mer spontane markeringer, det er vanlig å se etter kriser.

Samtidig er vi også skrudd sammen slik at når vi opplever at vår egen trygghet trues, eller tilgangen på ressurser eller goder som vi trenger eller ønsker blir begrenset, så vender vi blikket mer innover mot oss selv. Vi kan bli mer opptatt av hvordan dette rammer oss selv og våre egne, og så vil vi beskytte vår egen flokk eller knytte oss sterkere til vår egen inngruppe. Og der det er en inngruppe, er det også en utgruppe. Og da kan vi se at utgruppen fiendtliggjøres, devalueres eller mistenkeliggjøres. Vi stoler ikke lenger på hverandre, tilskriver onde hensikter til andre, eller pålegger andre grupper skyld for det som har hendt. Særlig gjøres jo det hvis man har en gjerningsperson som man mener at representerer denne utgruppen.

Det å kategorisere andre mennesker og gruppere dem er på sett og vis forståelig, og viktig, fordi det er med på å forenkle vår verden. Men når ressursene og godene våre er under press, når vi opplever sterk frykt, eller i møte med kriser, så kan denne tendensen forsterkes og føre til fordommer, rasisme eller økt utenforskap.

Heldigvis kan kriser også føre oss sammen og bygge bro mellom oss, fordi vi finner fellesskap i de grunnleggende verdiene vi deler, for eksempel, eller vi ønsker å stå sammen mot en felles ytre fiende eller negativ kraft i samfunnet. Jeg tror kunnskap om dette fenomenet, og det å snakke om disse menneskelige tendensene, bidrar til at vi både blir litt mer bevisste på hva som skjer med oss selv i kriser, og hvordan vi kan bidra til å motvirke nettopp de fordommene og heller fremme den støtten og det fellesskapet som trengs - på tvers av hvem vi er, hvordan vi ser ut og hvor vi kommer fra.

Du har engasjert deg mye profesjonelt for inkludering og integrering i samfunnet. Hvorfor er du opptatt av dette som krisepsykolog?

Det er ganske enkelt fordi kriser rammer med veldig ulik styrke. Det er klart at om noen man er glad i tar sitt eget liv, eller en i familien får en alvorlig sykdom, så vil det være forferdelig for alle. Men forutsetningene for å stable livet på beina igjen, vil være veldig forskjellige avhengig av omstendighetene i livet ellers. Har du en trygg økonomi, en stabil livssituasjon, mennesker rundt deg som kan støtte og stille opp, et sted å høre til, en meningsfull hverdag og håp om at livet og fremtiden også kan bli god igjen, så gir det et ganske annet utgangspunkt enn hvis man lever i en utrygg og ustabil livssituasjon, og opplever å være marginalisert og skjøvet ut på sidelinjen av det samfunnet de fleste andre hører til i.

En annen ting jeg er opptatt av, er at mennesker som lever litt på siden av samfunnet vårt ikke kjenner hjelpesystemet eller sine egne rettigheter godt nok, og har derfor dårligere forutsetninger for å be om og eller nyttiggjøre seg av hjelp. Vi risikerer jo da at disse menneskene ikke får den hjelpen de ellers ville fått om de hadde hatt andre livsbetingelser eller en litt mer synlig posisjon i samfunnet.

En tredje ting jeg også tenker på når det gjelder kriser og utenforskap, er at samfunnet vårt faktisk er tryggere hvis vi klarer å romme hverandre og finne måter der alle kan høre til. De som faller helt utenfor er mye mer sårbare for å bli trukket inn i miljø som er destruktive og, i ytterste konsekvens, farlige for omgivelsene. Risikoen for å bli radikalisert eller eksponert for et skadelig tankegods blir mindre om man har tilhørighet i et godt, inkluderende og meningsfullt fellesskap som står for noe annet.

Hvordan skal vi møte mennesker som opplever kriser?

Mange spør etter en slags manual for hvordan de skal møte mennesker i krise, men jeg tror at steg én er å legge den ideen bort og heller erkjenne at det er vondt å komme tett på andre menneskers smerte. Man blir usikker, redd for å si noe dumt eller gjøre vondt verre. Som medmennesker er vår viktigste oppgave å tåle å være til stede i den emosjonelle nerven, uten å lete etter de riktige ordene eller nødvendigvis ha som mål å fikse noe eller «ta vekk» smerten. De fleste jeg har snakket med som har opplevd store kriser, trekker frem det at noen var der, som det aller viktigste. Ikke hva de sa eller hvilken metode de brukte. Det viktige var at de møtte et medmenneske som brydde seg, våget å spørre, orket å lytte. At de ikke krysset gaten når de så deg eller latet som ingenting.

Råd for å møte personer i krise

Hvis jeg skal si noe litt mer konkret, så vil noen råd i møte med rammede være disse:

  • Vis omsorg, vær til stede, tør å ta litt initiativ overfor den rammede. Etter hvert blir det også viktig at den rammede tar tilbake en viss struktur og rutiner i hverdagen, særlig gjelder dette barna, og ofte vil det være nødvendig å få litt drahjelp der og bli møtt med noen forventninger. Som støtteperson i nettverket kan du få en veldig viktig rolle.
  • Vær på tilbudssiden når det gjelder praktisk hjelp. Mange kriserammede får et voldsomt strev med å håndtere hverdagen, alt fra handling til å hente og levere unger, lage middag, klippe gresset og måke innkjørselen. Kanskje vi kan tørre å foreslå litt mer hva man kan bidra med og stille opp med. Det verdsettes veldig, men kriserammede spør ikke nødvendigvis om denne hjelpen selv fordi de er redd for å være til bry, eller de klarer ikke forholde seg til hvilke praktiske oppgaver de faktisk trenger hjelp til.
  • Vær der over tid. I den første tiden etter en krise, er den kriserammede ofte beskyttet av at alt føles litt uvirkelig. De har ofte mye energi for det er så mye som skal ordnes og fikses, og de kan distrahere seg litt med det. Da er det ofte mange folk til stede også. Krisens betydning eller konsekvenser er kanskje ikke blitt så tydelig enda. Men så, over tid, forsvinner støtten og folk rundt går tilbake til sine egne liv. Så mitt råd er: vær tålmodig, og husk at krisen ikke går over for den rammede like fort som den går over for dem rundt. Hjelp folk tilbake til hverdagslivet, men husk også: vi trenger ikke bare støtte i det som gjør vondt, vi trenger også noen som skaper en forbindelse til det livet som fortsatt er godt. Så det å invitere til hyggelige aktiviteter, gi litt pause fra det vonde og litt normalitet igjen, det er også viktig. Tålmodighet, tid og emosjonelt mot er viktige stikkord her.

Årets kampanje av Verdensdagen for psykisk helse oppfordrer til å skape flere meningsfulle møteplasser mellom forskjellige mennesker, for å motvirke utenforskap. Hva tenker du om det – og har du noen tanker om hvordan det kan gjøres?

Jeg tror dette er et klokt tema for årets kampanje, siden dette med mening og tilhørighet er så fundamentalt viktig for oss mennesker. Jeg tror ikke vi uten videre bør lete etter løsninger på livets vanskeligheter i det spesialiserte hjelpetilbudet, for det vil ofte ikke være det folk trenger, og det vil også være helt urealistisk å oppnå et samfunn der det profesjonelle hjelpeapparatet alltid vil kunne trå til eller virke etter hensikten. Noen trenger selvfølgelig profesjonell hjelp og behandling, men det vil jo tross alt gjelde mindretallet. Men alle trenger omsorg og et sted å høre til.

Et møtested som gjør det mulig å være sammen med andre, få struktur på hverdagen og noe meningsfullt å holde på med, vil ofte være viktigere enn psykiske helsetjenester. Spesielt viktig er dette for dem som lever alene eller står utenfor arbeidslivet. Alle trenger en arena for mestring og tilhørighet.

Hvilken møteplass ville du begynt med?

Jeg mener vi bør jobbe mye mer aktivt med barnehager og skoler som inkluderingsarenaer, også for foreldre. At foreldre blir kjent med hverandre på en god måte, og at det legges til rette for å drøfte ulike problemstillinger og usikkerheter med andre «likepersoner». Det tror jeg ville fremmet integrering på en god måte, både for foreldre og barn. Det kunne vært regelmessige treffpunkt der agendaen nettopp er å skape en åpen plass for foreldre, bli kjent med hverandre, snakke sammen om det å være foreldre og det som rører seg i barnegruppen. Jeg tror det også ville gjøre det mye enklere å be om hjelp når noe er vanskelig eller man har behov for noe avlastning eller råd eller hva det skulle være.

Jeg synes også vi bør ha mer fokus på mangfold og inkludering på arbeidsplassen, og at vi blir mer bevisste på hvordan vi, uten å tenke oss om, kan bidra til å skape skillelinjer og opprettholde utenforskap uten å mene det på vår egen arbeidsplass. Vi har alle våre blindsoner, men kunnskap har en tendens til å motvirke en del uforstand. Hvis vi aktivt legger til rette for mangfold, samhold og fellesskap, kan en arbeidsplass bli en faktisk og reell møteplass. Når det er sagt, er det også viktig å skape gode fellesskap for dem som står utenfor arbeidslivet. Her får frivilligheten en viktig rolle i å tilrettelegge for gode aktiviteter og treffpunkt, og så må vi kanskje alle sammen, som samfunn, reflektere rundt hvilke holdninger vi har til det å stå utenfor arbeidslivet i vårt ellers svært så prestasjonsorienterte samfunn.

Meningsfulle liv kan leves på mange arenaer hvis vi bare legger til rette for det og møter hverandre med åpenhet og anerkjennelse der hvor vi faktisk er. Jeg håper Verdensdagen kan bidra til en slik bevisstgjøring gjennom årets kampanje.

Se intervjuet av Heidi Wittrup Djup, gjort av Thomas Seltzer i forbindelse med vår serie om ensomhet og utenforskap.

Lytt til podkasten Åpne Forhold!

Hva er egentlig normalt, og hvordan takle negativt tankespinn? En lett samtale om det som kan være vanskelig, med veileder André Clausen og psykolog Kyrre Dyregrov.

To smilende menn i skogen.

Sju grunner til å markere Verdensdagen for psykisk helse

  • du bidrar til å øke kunnskap, forståelse og åpenhet om psykisk helse
  • du kan påvirke samfunnsdebatten
  • du er med på å utfordre stigma og fordommer
  • du skaper meningsfulle møter mellom forskjellige mennesker
  • du er med på å utvide samtalen om psykisk helse
  • du blir mer bevisst på å ta vare på egen psykisk helse
  • du bidrar til en positiv utvikling for den psykiske folkehelsa

Ikke gå glipp av viktig informasjon

Meld deg på vårt nyhetsbrev! Vi holder deg oppdatert på siste nytt i kampanjen og gir deg gode ressurser og verktøy for å markere Verdensdagen for psykisk helse.