Raushetens blindsoner

Et kollaps i raushet

En sen ettermiddag i juni, satt jeg og en venninne på en av Oslos mange uteserveringer. Hun hadde nettopp fått fast jobb etter mange år i ymse vikariater, og vi var ute for å feire. Været var perfekt. Humøret var på topp. Det eneste som la dempe på stemningen var servicen der vi hadde satt oss ned.

Da jeg gikk inn for å bestille, var baren tom. Det tok votter og vinter før servitøren dukket opp, og da drinkene endelig stod på disken var en av dem noe helt annet en hva jeg hadde bestilt. Da jeg påpekte dette, himlet servitøren med øynene og røsket til seg glasset. Jeg mugnet øyeblikkelig og parerte med en syrlig kommentar.

Senere klaget jeg til venninnen min og sa at servitøren burde finne seg en ny jobb. Han var åpenbart ikke egnet til den han hadde nå.

Hun sendte meg et strengt blikk. Det samme blikket som hun alltid sender meg når jeg snakker bastant om noe jeg ikke har peiling på.

Mens jeg var inne for å bestille, hadde det visstnok utspilt seg en scene ved uteserveringen. En dame hadde skjelt ut servitøren etter alle kunstens regler. Hvorfor? Fordi han hadde minnet om at det ikke er lov å røyke ved bordet.

Jeg sank dypere og dypere i stolen, mens venninnen min fortalte. Fra å tenke at jeg var en tøffing som ikke lot seg pille på nesa, var jeg nå blitt en drittsekk som la stein til byrde for en som allerede hadde nok å bære fra før av. Hvorfor hadde jeg vært så innmari rask til å dømme? Hvorfor hadde jeg vært så lite raus?

Svaret på disse spørsmålene henger sammen med et fenomen som har blitt grundig studert innenfor sosialpsykologien, nemlig «den fundamentale attribusjonsfeilen».

Den fundamentale attribusjonsfeilen

Uttrykket «den fundamentale attribusjonsfeilen» ble lansert av den kanadiske psykologen Lee Ross i en innflytelsesrik artikkel fra 1977.

Navnet er komplisert, men selve fenomenet er lett å forstå. Begrepet retter søkelys mot menneskets tendens til å forklare andres handlinger ut ifra indre årsaker, i kombinasjon med en tendens til å nedvurdere kontekstuelle årsaker. Sagt på en litt annen måte: Vi har alle en hang til å tenke at andres atferd handler om hvem de er, og glemme at det også handler om hvor de er og hvilke situasjon de befinner seg i.

Denne tilbøyeligheten er sterk og gjør seg gjeldende i mange forskjellige settinger. Sarah Jessica Parker har for eksempel sagt at hun stadig blir behandlet som om hun faktisk er, eller har mye tilfelles med, Carrie Bradshaw fra Sex and the City, hennes mest berømte rolle. I et intervju med The Wall Street Journal sier hun følgende: «Folk forstår ikke at Carrie Bradshaw var radikalt annerledes enn den jeg var, den jeg fortsatt er.»

I slike tilfeller skinner den fundamentale attribusjonsfeilen på sitt sterkeste. Selv om de aller fleste vet at utenforliggende faktorer – blant annet manus, karaktertolkning og regi – styrer skuespillerens opptreden på scenen, er det likevel fort gjort å tenke at rollefigurens fremtoning har en sammenheng med skuespillerens personlighet.

En lignede situasjon ble iscenesatt av Edward Jones og Victor Harris i en klassisk studie fra 1967. De to forskerne ba en rekke studenter om å skrive en tale for eller imot Fidel Castros kommunistiske regime på Cuba.

Det var helt tilfeldig hvem som skrev om hva, og dette ble understreket ved gjentatte anledninger. Likevel var deltakerne tilbøyelige til å tro at de som skrev støttende tekster var mer positivt innstilt overfor Castros regime, enn de som skrev kritiske tekster. Dette til tross for at situasjonens krav åpenbart hadde større betydning enn personlige holdninger.

Å la tvilen komme den andre til gode

Det er imidlertid viktig å påpeke at den fundamentale attribusjonsfeilen ikke alltid er en ryggmargsrefleks. Når vi skal forstå og forklare vår egen atferd, har vi nemlig en tendens til å fokusere mer på situasjonelle faktorer enn på indre faktorer.

Dette unntaket bereder grunnen for en påfallende dobbeltmoral: Hvis man ser en person som kjefter på barnet sitt i butikken, er det fort gjort å tenke at vedkommende er en hissig og utålmodig person. Hvis man derimot gjør det samme selv, er det fordi man har hatt en stressende dag på jobben, eller fordi man må rekke hjem til middag.

Denne forskjellen skyldes ikke bare at vi liker å vri og vende på virkeligheten for å stille oss selv i et bedre lys (selv om det også skyldes dette). Det skyldes først og fremst at vi har en mangel på informasjon om situasjonelle faktorer som preger andres atferd og en overflod av informasjon om situasjonelle faktorer som preger vår egen atferd.

Hvis denne asymmetrien hadde blitt jevnet ut, ville det sannsynligvis ha avverget mange konflikter og misforståelser. Dette bringer oss tilbake til eksempelet i begynnelsen av teksten.

Raushetens risiko

Da jeg konkluderte med at servitøren både var en frekk og gretten person, visste jeg ikke at han nettopp hadde blitt hudflettet av en urimelig kunde. Jeg tolket atferden hans som et uomtvistelig bevis på at han alltid oppførte seg på en lignende måte.

Etter at venninnen min hadde fylt inn de blanke områdene på kartet, ble det pinlig åpenbart at jeg hadde vært for rask til å dømme. Jeg hadde skuet hunden på hårene, dømt boken etter omslaget.

Det er altså lurt å huske på den fundamentale attribusjonsfeilen, når man blir forbløffet over oppførselen til et annet menneske. På denne måten kan vi legge inn en feilmargin som korrigerer for alt vi ikke vet om de situasjonelle faktorene som er i spill. Det er tross alt bedre å risikere å være snill mot en drittsekk, enn å risikere å være en drittsekk mot en som allerede befinner seg i en kjip situasjon. Jeg skulle ønske jeg kunne gitt meg selv det rådet tidligere i sommer.