Alle trenger plass, uansett hvem vi er

Vi trenger alle plass. En plass å høre til, plass til å utfolde oss, og en plass som gjør oss trygge. Men det å finne disse plassene i livene våre, er ikke alltid like enkelt, og det avhenger gjerne av så mye mer enn bare oss selv.

Gjennom årets tema #lagplass får vi en påminnelse om viktigheten av å være rause og kanskje litt mer generøse med menneskene og omgivelsene våre. Jeg tror det kan være noe mange av oss trenger, og det kan kanskje være en måte å tenke gjennom hvordan vi selv har det med vårt eget forhold til nettopp å lage plass.

Å lage plass

For meg har det vært en liten reise i det å reflektere over dette med plass. Noen tar lite plass, og andre tar mer. Det er på en måte selvsagt og en plikt å huske på dem som av ulike grunner er lite synlige og tar lite rom, fordi det noen ganger kan være nødvendig å gi dem oppbakking.

Men det er kanskje mindre vanlig, og også på en måte mindre akseptert, å tenke på de som tar mye plass. At disse menneskene, som man er vant til er synlige, mer utadvendte og tilsynelatende tryggere sosialt, også kan kjenne på det samme behovet for å kjenne på sin trygge plass i det store sosiale fellesskapet.

Selv om man har en personlighet som synes, høres og vises godt, er det ikke dermed sagt at det er en direkte sammenheng med graden av selvtillit og indre trygghet. Vi har uansett personlighet og ytre fremtoning et behov for anerkjennelse og følelse av tilhørighet. Dette kan det være verdt å bli påmint, når vi ser noen vi syns virker så trygg i seg selv, ved sin fremtoning.

Men det koker ned til at vi er mer like enn vi tror, og at dette med å bli sett og anerkjent for den vi er, er nokså universell.

De smale båsene

Jeg tror de fleste av oss har ganske lett, ja dessverre for lett, å bedømme og dømme menneskene rundt oss, og plassere hverandre i båser og altfor smale rammer. Dette gjelder også menneskene vi har aller nærmest, som familie og venner.

Hvor lett er det ikke å bli nokså «sementert» i måten vi ser hverandre på? Ta for eksempel om vi deltar på et klassejubileum for ungdomsskolen eller studiet, eller det er et slektstreff, der vi ikke har sett hverandre på mange år? Da er det rimelig stor sjanse for at vi allerede har plassert en del av de andre der, ut fra hvordan de var den gangen vi kjente dem fra før.

Vi setter hverandre i smale båser, og det kan være vanskelig å komme oss ut av disse faste og inngrodde mønstrene vi har overfor hverandre. Og det ligger mye begrensninger, og også fordommer i dette.

Dette kan også gjelde relasjoner som vi har nær oss, og som dessverre kan begrense snarere enn å åpne nye muligheter for gode og kanskje friere relasjoner og muligheter mellom oss. Men dette krever noe av oss, og det krever en økt bevissthet nettopp på det å lage mer plass.

Toleranse og fordommer

Det å bli flinkere til å lage mer plass i livene våre, handler ganske mye om toleranse. Og om fordommer. Vi er gjerne opptatt å fremstå som tolerante medmennesker, men jeg tar meg også selv i å stille spørsmålstegn til hvor tolerant jeg, og mange andre egentlig er, når det kommer til våre medmennesker.

Jeg hørte en gang en filosof snakke om forskjellen på det å være tolerant, og det å være fordomsfri. Og det fikk meg til å innse at det er en stor forskjell på disse to tingene, og at jeg egentlig sjelden møter på mennesker som er fordomsfrie. Mange er kanskje tolerante, men bare til et visst nivå, før fordommer og forutinntatte holdninger setter inn.

Tenk om vi klarte å sammenligne oss litt mindre med andre, og bruke denne energien på å nettopp lage plass, til hverandre.

Enten det er noen som tar lite plass, eller mye plass, og enten det er noen vi har innebygde fordommer mot eller det er noen vi umiddelbart beundrer eller syns er gode å være med.

Vi er nemlig alle egentlig mer like enn vi skulle tro, og det er det viktig å bli påmint en gang i blant!